Barentsregionen - en atomvåpenfri sone?
Barentssamarbeidet har nå eksistert i mer enn 18 år. Et år etter Sovjetunionens sammenbrudd i desember 1991, møttes Russland, Finland, Sverige og Norge i januar 1993 og underskrev Kirkeneserklæringen. Dette markerte starten på et omfattende nasjonalt og regionalt samarbeid i Nord, og som på mange måter er en av grunnsteinene for dagens Nordområdepolitikk. Fokus på Nordområdene er ikke bare et norsk fenomen, men manifesterer seg også i de andre Barentslandene. I tillegg utvikler EU, USA og Canada sin egen Nordområdestrategi.
Resultatene av 18 år med Barentssamarbeid kan selvsagt vurderes ulikt, men faktum er at for Norges del har samarbeidet med Russland både bilateralt og multilateralt utviklet seg positivt. Dette gjelder så vel antall grensepasseringer mellom Norge og Russland, som økonomisk og kulturell samhandling mellom våre to land. At russisk ungdom er den største gruppen utenlandske studenter på norske høgskoler og universitet er et eksempel på hva som er oppnådd gjennom Barentssamarbeidet på det mellommenneskelige plan.
Et av de viktigste elementene ved etableringen av Barentssamarbeidet, var at det markerte et brudd med den tradisjonelle kaldkrigstenkningen som var dominerende i tilnærmingen til Russland og det tidligere Sovjetunionen. Fredselementet i Barentssamarbeidet er etter min mening den viktigste enkeltfaktoren i den positive utviklingen som har skjedd i kjølvannet av det regionale samarbeidet i Nord.
Presidentene Reagan og Gorbatsjov møtes første gang i Geneve november 1985. Da hadde USA og Sovjetunionen til sammen mer enn 60 000 atomstridshoder. Et år senere i Reykjavik går de lenger enn noen andre i arbeidet for å få redusert antall atomstridshoder. I dag er dette redusert til under20 000 atomstridshoder, og dette utgjør ca 95% av verdens atomarsenal. Fordelingen er omtrent lik på begge sider, fordelt på strategiske langtrekkende, mellom - og kortdistanse raketter.
Da Gorbatsjov holdt sin Murmansktale 1. oktober 1987 var han selvsagt influert av denne prosessen om å redusere antall atomvåpen. Han påpekte viktigheten av å etablere atomvåpenfrie soner. Samtidig redet han grunnen for Barentssamarbeidet ved å vektlegge betydningen av å få til et regionalt samarbeid i Nord.
Sammenbruddet av Sovjetunionen overlot til det nye Russland enorme utfordringer i håndteringen av deres atomavfall av alle slag, både militært og sivilt. Det arbeidet de amerikanske senatorene Sam Nunn og Richard Lugar startet i 1992, og som G8 møtet i Canada i 2002 fulgte opp var starten på et omfattende arbeid med å få ryddet opp i den katastrofale tilstanden. I dette arbeidet har USA vært helt sentral i samarbeid med andre vestlige land, hvor også Norge har spilt en betydelig rolle i våre nærområder. Norge har alene brukt 1,5 milliarder NOK, mens det totale beløp som er kommet fra G8 landene utgjør ca 400 milliarder NOK. Det er for øvrig en gåte at Nunn og Lugar som har gått i spissen for å få fjernet mest sprengkraft fra jorden, ikke har fått Nobels Fredspris.
Men verden er ennå ikke kvitt atomvåpnene, som kun kan brukes i en krig som ingen kan vinne, og som er et ufattelig misbruk av ressurser og penger. Dette har ført til at sentrale amerikanske politiske profiler som Henry Kissinger, Sam Nunn, William J Perry og Georg Schulz har tatt initiativet for å avskaffe atomvåpen evt. redusere antall atomstridshoder til et minimum. Norge kan følge opp dette initiativet ved å gå i spissen for å få fjernet de russiske taktiske atomvåpnene på Kola. Disse atomrakettene har kun en rekkevidde på 5 – 600 km, dvs mål i Barentsregionen. Fjerningen av disse må kombineres med at amerikanerne fjerner sine kortdistanseraketter som hovedsakelig er plassert i Tyskland. Etableringen av et atomvåpenskjold i Europa må skje i samarbeid og dialog med Russland.
Norge må være i front for å hindre at nye kaldkrigsscenarier får utvikle seg i Nordområdene. Når amerikanske astronauter kan skytes opp med russiske raketter etter at NASAs romprogram nå er lagt ned, kan ikke veien være lang for USA og Russland med å få til en avtale med vesentlige reduksjoner av kortrekkende raketter i Europa.
Etableringen av Barentsregionen som en atomvåpenfri sone i 2013 kan være starten på en prosess hvor det er mulig å få til en nedrustningsavtale som også omfatter kortdistanseraketter. Barentssamarbeidet er med sitt fokus på folk til folk samarbeid er et viktig fredsprosjekt. En atomvåpenfri sone vil være den beste måten å markere 20 års Barentssamarbeid. Befolkningen i Barentslandene fortjener politikere som på en konkret måte sikrer lavspenning i nærområdene og dermed bidrar til at de arktiske områdene kjennetegnes av fredelig dialog.
Rune Rafaelsen
Sekretariatsleder